Ut i fra personlig erfaring har jeg lært meg at det er enkelte mennesketyper man bør holde på avstand. I Satanismen nevnes disse ofte som “psykiske vampyrer”, mennesker som tømmer deg for vital energi, utnytter dine svakheter, å gir deg ub erettiget skyldsfølelse. Dette kan være mennesker som enten manipulerer deg til å føle at du skylder de noe, f.eks ved å bruke omvendt psykologi å sier “Åh, jeg kunne aldri be deg om å gjøre det” – og du insisterer da på å gjøre det. Man skulle tro voksne mennesker er smarte nok til å ikke la seg lure av omvendt psykologi, men sannheten er en ganske annen.

Det er mange metoder en “psykisk” vampyr kan benytte for å binde deg fast i en falsk skyldsfølelse. Dette er vår tids moderne demoner, og de må drives ut. Siden det finnes så mange typer “psykiske vampyrer” her i verden, så har jeg valgt å ta for meg èn type her, som jeg har personlig erfaring med. Dette er helt klart min egen definisjon på “psykiske vampyrer” – mye fordi Den Sataniske Bibel fokuserer for mye – etter min mening – på en stereotypisk mennesketype som en slags definisjon på hva en psykisk vampyr er. Uttrykket har mange betydninger, men fellesnevneren for alle psykiske vampyrer er at de suger ut din vitale energi.

Her  skal jeg skrive om personen som du kanskje har såret på et tidspunkt i livet. En person som først har en berettiget grunn til å gi deg skyldsfølelse, men som i ettertid blir “venn” med deg igjen – ofte av grunner som jobb eller fordeler som følge av relasjonen. Disse menneskene kan utnytte deg på alle tenkelige og utenkelige måter, ganske enkelt ved å med jevne mellomrom, på tross av at de sier “du er tilgitt”, minner deg på hva du har gjort. De vil ofte overdrive resultatet av hva du har gjort mot dem til det ekstreme, og på den måten gi deg følelsen av at du skylder dem noe, på livstid. Dersom du gjør et minste feilgrep (?) ved å konfrontere personen med dette, vil de nesten alltid reagere med en overlegen atferd, og igjen minne deg på at det du gjorde har gpåvirket vedkommenet til å bli slik. Har du dårlig samvittighet for at du har såret noen, betyr ikke det automatisk at du skal tynges ned av et falskt “vennskap” fylt til randen med skyld resten av livet. Og hvis faktum faktisk ER at du har såret en person så mye at du fortjener å føle en slik påtvunget ekstrem skyldsfølelse, da ville ikke vedkommenet VALGT å være din venn i ettertid!

Slike mennesker burde man konsekvent styre unna; man må kaste de ut av livet sitt, fordrive de som demoner – for det er nettopp det de er; nåtidens moderne demoner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende